Sagene Torshov Historielag

Torshov historie

Torshovbyen blir til

I perioden fra 1915 til 1920, da byen fremdeles gikk under navnet Kristiania, økte Oslos befolkning voldsomt, og etterspørselen etter boliger var derfor stor. Problemet var imidlertid at få - faktisk nesten ingen - nye boliger ble bygget. Oslo fikk altså et stort boligunderskudd, det ble beregnet at byen i 1918 manglet husrom til så mange som 24 000 mennesker. I denne situasjonen øket presset på kommunen. Kristiania kommune hadde tidligere overlatt boligbyygging til private krefter, men bestemte seg nå for selv å ta mer direkte ansvar for utbyggingen. Det er 29. juni 1917 ikke bare en merkedato i bydelen Torshovs historie.


Datoen markerer også et vendepunkt i livet til tusenvis av osloborgere. Denne datoen vedtok nemlig Oslo bystyre at byggingen av Torshovbyen skulle igangsettes. Bystyret hadde kjøpt omfattende eiendommer der allerede i 1916, og det ble nå det største satsningsområdet i det nye kommunale boligprosjektet. Området var på dette tidspunktet omtrent som landsbygda å regne. Byggingen av Torshovbyen startet allerede samme år. Arkitekten bak Torshovbyen skulle bli Harald Hals.

Åtte år og 34 millioner kommunale kroner senere sto boligene ferdige. De ga husrom til 7000 mennesker, fordelt på 1762 leiligheter. Med tanke på at stedet også fikk 18 butikker og en storslått byplan med barokke forbilder, var Torshovbyen det største og fineste komplekset med leiegårder for arbeiderklassen som kommunen bygget. De fleste leilighetene hadde to rom og kjøkken, noe som var romslig i en tid da arbeiderfamilier flest måtte ta til takke med ett rom. Mange familier kom fra falleferdige gårder i Vika og følte at Torshov var som et himmelrike. Leilighetene var gjennomlyste, hadde kjøkken og vannklosett og noen til og med gassfyrte bad! Torshovbyen ble derfor skamrost for sin høye standard både av dem som bodde der, og av andre. Det var imidlertid ikke nok å være arbeider for å få leie bolig i Torshovbyen. Ventelistene var lange, og tildelingskriteringene var strenge. Enslige og folk som hadde bolig fra før, uansett hvor dårlig, fikk ikke en gang stå  på listen.

Vi kan altså ikke si at Torshovbyen løste Oslos boligproblem - boligmangelen varfortsatt stor. Allikevel er det hevet over enhver tvil at prosjektet gjorde livet langt enklere og mer komfortabelt for tusener av osloborgere.

En liten fyr ved navn Finn

En av de heldige familiene
En
kald januarmorgen i 1916 høres en liten gutts første skrik gjennom veggen i en av Myrens veksteds arbeiderboliger i Arendalsgata på Sagene i Kristiania. Gutten, som senere det året ble døpt Finn Hedin, er kommet til verden på sin farmors kjøkken. Boligen huser nå 7 mennesker; Finns mor, far, storebror Bjarne, farmor, farfar, to ugifte små tanter og den lille skrikende gutten. Det begynner å bli trangt. Fins farfar gikk med på å ta inn sin nye svigerdatter da sønnen Henry ble nødt til å gifte seg med henne, men han hadde håpet at de skulle ha funnet seg et sted å bo innen den andre ungen ble født. Likevel går det på et vis. Han og sønnen jobber sammen nede på verkstedet og tjener nok til å holde kvinner og barn med mat. Dessuten har begge døtrene som bor hjemme vaskejobb og kan bidra til fellesskapet. Halvannet år senere,sommeren 1917, kommer en nyhet som skal forandre på lille Finns og familiens boligsituasjon. Kommunen har vedtatt å bygge boliger på Torshov, til byens arbeidere. Henry Hedin og Finns mor Harriet ser en gylden mulighet til å få seg sitt eget krypinn. Selv om henry fremdeles ikke er serlig velstående har han fått en bedre stilling nede på Myrens  etter en arbeidsulykke som kostet hans egen far tre fingre og et øye. Som kompensasjon fikk Henry overta farens arbeidsoppgaver, en stilling han ellers ville ha måtte se langt etter som 25 åring. Det betyr bedre lønn og høyner mulighetene for at han og den lille familien hans kan få tildelt en av leilighetene i den nye Torshovbyen.

Men leiegårdskontoret opererte med lange ventelister. For i hele tatt å få stå på lista, måtte man oppfylle en lang rekke krav. For det første må man ha hjemstavnsrett i Kristiania, det vil si en slags oppholdstilatelse. For mange kunne det være vanskelig å skaffe seg, for kommunen prøvde å få bukt med det stadig økende folketallet i byen. Man måtte i tillegg være gift eller forlovet - enslige fikk altså ikke bo i Torshovbyen. Folk som hadde et eget sted å bo fra før, uansett hvor dårlig, fikk heller ikke stå på lista. Søkeren måtte også ha en bekreftelse fra arbeidsgiver på at han tjente nok til å betale husleia og at familien var ordentlig. Det måtte også legges fram en utøysattest, som bekreftet at alle familiemedlemmer og deres klær og møbler, var frie for utøy og lus.

Ventelisten var lang, men i slutten av 1921 kommer Henry løpende inn i den lille stuen i Arendalsgate og roper at alle som er hjemme må se å befinne seg i rommet på straksen! Han vifter med en konvolutt. Kona kommer løpende inn fra gårdsplassen med sønnene i hælene og den lille datteren Ebba på armen. Så har de endelig fått svar. Familien skal flytte inn i en to-roms i Torshovbyen, de er en av de heldige familiene.

Sagene Torshov Historielag

Logg inn

Copyright © 2015. All Rights Reserved.