Tekst Jarl Rudy Johansen Foto Diverse.
Spesialinstitusjoner er som regel vanskelig å integrere i lokalmiljøet. Torshov skole, ofte kalt «Lipper’n», var intet unntak. Kunnskapsmangel, angst og usikkerhet rådde grunnen, og man var fornøyd med en form for fredelig sameksistens, uten dypere kontakt mellom lokalbefolkningen og spesialskolens elever.
Minnenes gate
Rett nok bodde jeg livets 22 første år i Vogts gate, men likevel blir Torshovgata «Memory Lane» for meg. Lærervirksomheten ved Lilleborg skole (1962–73) og deretter, totalt sett, 17 års aktivitet ved Torshov skole/kompetansesenter (1973–85 og 1994–99) gjør denne gata helt spesiell.
Etter 11 år som lærer, øvingslærer og førstelærer ved Lilleborg skole, hadde jeg behov for å prøve noe nytt. Lærevansker syntes å kunne være en spennende pedagogisk utfordring, så jeg søkte og fikk jobb på Torshov skole. Jeg har fortsatt kontakt med tidligere elever fra Lilleborg. På siste «klassefest», på Sagene Lunsjbar, kom nok engang spørsmålet om hvordan jeg kunne finne på å forlate Lilleborg for å arbeide på «Lipper´n». Da har jeg alltid moro av å svare: «Det var ikke så stor forskjell på elevklientellet.» Det var det imidlertid. Mens lærings-resultater kunne komme «i bøtter og spann» på Lilleborg, var man godt fornøyd med «fingerbøl-mål» på Torshov. Eksempel: Man har jobbet i lang tid med språkfattig elev, som kun uttrykte seg i ett-ords-setninger. Så en dag sier han plutselig, etter at sola har brutt igjennom skydekket: «Se sora, Jar!» Selv om l-en var mangelfull, var dette et språklig kvantesprang.
En spesiell bygning
Når en står i krysset Torshovgata/Vossegata og ser opp mot den monumentale, gamle skolebygningen på Torshov skole, med adresse Torshovgata 46, er det lett å tenke: Dette huset må ha ruvet enormt da det sto ferdig i 1896 (påbegynt i 1887). Den gang med lav trehusbebyggelse i Tverrbakken, Vossegata og Asker gata som omgivelse.
Bygningen var fra begynnelsen av en hel etasje lavere, men dominerende likevel. Rett etter 2. verdenskrig hadde institusjonen behov for flere tjenesteboliger. Denne utfordringen ble møtt ved å rive den opprinnelige takfasaden og bygge på en ekstra etasje. Det er bare å beklage. Arkitekt Hjorths helhetlige verk ble estetisk sett, ødelagt. (De som ønsker informasjon om «Torshov gård i eldre tid» vises til Per Øverlands artikkel i «Bydelsminner».)
Xylografi: L.B. Hansen. Avfotografert av Rune Aakvik. Eier: Oslo Museum.
«Johan Anton Lippestads Institut for Aandelig Abnorme Piger» ble opprettet på Torshov (Thorshaug) i 1876. I halvannet år før dette hadde Lippestad sammen med lærer Hans Hansen drevet en «aandsvakeskole» på Vestheim – også i Kristiania.
Svake i ånden
De første årene ble tilbudet på Torshov kun gitt til jenter som på grunn av «små evner» hadde lite utbytte av undervisningen i den vanlige skolen. (Fra det første tiåret i 1900 ble også gutter elever der.) Skoledriften ble overtatt av staten allerede i 1892, og i 1899 ble også internatdriften overført.
I tillegg til de nevnte betegnelsene «abnorme» og «åndssvake» ble også «evneveike-», og «debil-begrepene» i vekslende tider knyttet til Torshov skole Mange av disse ordene skaper ubehag. Når et begrep blir negativt belastet, nærmest ender opp som skjellsord, forteller dette mest om folks holdninger og verdisyn. I utgangspunktet var det ikke ondsinnet f.eks. å betrakte noen som «svake i ånden». De «fattige i ånden» er til og med saligprist (i «Bergprekenen»), men etter noe tid tvinger nye betegnelser seg fram – «psykisk utviklingshemmede», «mentalt retarderte» og liknende. Torshov skole ble etter hvert betegnet som en av statens egne skoler for «barn og ungdom med lærevansker» og til slutt bare – Torshov skole.
Innsikt og visjoner
Før vi vender tilbake til Torshov skole skal vi gjøre oss litt bedre kjent med mannen som etablerte «Lipper´n». Johan Anton Lippestad ble født 24. september 1844 på Knapstad, i tidligere Hobøl kommune. Fødestedet hans, Lippestad gård, er fortsatt i drift. (Skjebnen ville at jeg i nesten 30 år av mitt liv bodde noen få km fra denne gården og før dette hadde hatt tjenestebolig i Lippestads hus på Torshov.) Lippestad fullførte lærerutdanning i 1864 og skaffet seg praksiserfaring både som «døvelærer» og som huslærer for en «åndssvak» gutt. I 1874 startet han ettermiddagsundervisning for «abnorme børn».
Lippestad hadde, ved siden av sin store arbeidskapasitet og faglige innsikt, visjonære forestillinger. Han arbeidet for retten til et så normalt liv som mulig for sine elever. Fokus skulle settes på hele mennesket og ikke bare på funksjonshemningen. Han satset sterkt på praktiske ferdigheter framfor boklig lærdom. Fag som husstell, gårds- og hagebruk, samt veving, snekkerfag og skomakeri kom snart på timeplanen.
Særlig i den første driftsperioden ble lærere og andre medarbeidere rekruttert fra Lippestads egen søskenflokk og annen nær slekt. I ettertiden er søsteren, Emma, mest kjent. Hun fikk etternavnet Hjorth, da hun giftet seg med skolebygningens arkitekt.
Eier: Oslo Museum.
Hvite og svarte får
Emma Hjorth etablerte i 1898 et pleiehjem for psykisk utviklingshemmede (senere sentralinstitusjon) på gården Tokerud i Bærum. En av J.A. Lippestads brødre, Carl Thorvald, (oldefar til nåværende advokat og politiker Geir Lippestad) startet, etter lærervirksomheten på Torshov, en spesialskole for barn med lærevansker, Ullevålsveien skole.
Et «svart får» fantes også i Lippestad-familien. Johan Antons yngste sønn, Johan Andreas. Denne var bare 10 år da faren døde. Under krigen var han organisasjonssjef i Nasjonal Samling og sosialminister i Vidkun Quislings regjering. (Mer om ham i Hans Petter Torp Sørensens artikkel i «Bydelsminner 2».)
Lippestad hadde også mange interesser utenfor «åndssvake-saken» og sin egen familie, bl.a. husflidsaken, «fattigpleien» og politikk. Han avsluttet sin karriere som direktør for statens spesialskoler, en stilling han hadde fra 1904 til sin død i 1913. På gravsteinen hans på Vår Frelsers gravlund står det foruten navnet – «Direktør for abnormskolevæsenet».
Murpuss i posten
Myndighetenes interesse for skolen har vært vekslende. I mellomkrigstiden var bevilgningene meget knappe, men etter siste krig hadde skolen bedre arbeidsbetingelser. På midten av femtiårene ble 4 nye elevhjems-bygninger oppført nær Torshovdalen.
Våren 1942 eksproprierte Oslo Kommune ca. 26 mål av Torshov skoles eplehage. Dette område skulle anvendes som park og inngikk i det vi kaller Torshovdalen. Etter press fra skolens daværende bestyrer, Lauritz Sølvberg, brukte staten mesteparten av den økonomiske kompensasjonen de mottok til å kjøpe en gård på Bjørkelangen, Kjelle gård. Der ble det etablert et tilbud til gutter som hadde fullført skolegangen sin på Torshov skole. Den første tiden var Kjelle et underbruk under Torshov skole, men fikk etter noe tid sin egen administrasjon.
Ny observasjonsavdeling, av elevene kalt «prøven», sto ferdig i 1960. Omtrent samtidig ble skolen skjenket et feriested på Nesodden. Dette ble solgt på 1990-tallet, og salgssummen ble disponert av et «legatstyre» til fordel for Torshov skoles musikkorps. Ny skolebygning med svømmehall sto klar til bruk i 1980. Samtidig ble den gamle kroppsøvingssalen renovert. For å få dette til, krevdes påvirkning av politikere. Vi gikk langt, bl.a. sendte elevrådet kuvertkonvolutter med murpuss fra den gamle skolebygningen til stortingspolitikerne. Skolen ble offisielt nedlagt i 1992, men daværende elever fikk anledning til å fullføre sin 10-årige grunnskole-utdanning.
Fordommer til skamme
Heldigvis har Torshov skoles musikkorps vist seg mer levedyktig og har i mange år vært et strålende eksempel på at også mennesker med funksjonsnedsettelse «vil og kan»! Livsglede og utstråling har vært deres «varemerke» helt fra starten i 1972. Min lærervirksomhet ved Torshov skole tok til året etter. Jeg hadde allerede da en omfattende erfaring med musikk og korpsvirksomhet og gremmes når jeg tenker tilbake på min daværende oppfatning: Dette blir bare en «døgnflue»! Men så kom to ruvende instruktører inn: Musikkaptein Erik Kvebæk og filharmonikeren Odd Ingberg. Disse gjorde i høy grad mine fordommer til skamme.
Neste år fyller korpset 50 år og er fortsatt i vekst og utvikling takket være yngre og dyktige instruktører. Dessuten har korpset hele tiden hatt en entusiastisk foreldregruppe i ryggen. Torshovkorpset øver fremdeles i bydelen, nå i Sagene Festivitetshus i Holsts gate.
Fra skole til senter
Etter skolens formelle nedleggelse ble det etablert et statlig spesialpedagogisk kompetansesenter på området. Mandatet var å yte spesialpedagogisk veiledning til kommuner og fylker. Senterets nedslagsfelt omfattet de områdene som den gang ble kalt Akershus, Vestfold og Østfold, samt Oslo. Jeg ble tilsatt som senterleder i 1994.
Kravene til å bli tilsatt i fagstilling ved et statlig kompetansesenter var bestått embets-
eksamen (ev. hovedfag) i spesial-
pedagogikk, pedagogikk eller psykologi. Etter hvert var 50 mennesker i aktivitet. Så kom imidlertid myndighetene til den konklusjon at antall stillinger skulle halveres, en prosess som ble gjennomført i 1999. Etter dette gikk jeg i pensjon, men senteret fortsatte sin virksomhet på Torshov i noen år til, inntil det ble sam-
lokalisert med Bredtvet kompetansesenter lengre nordøst i Oslo. Dette førte i sin tur til at staten kunne selge området. Mitt håp var den gang at Oslo kommune ville kjøpe, men det ble solgt til en utbygger («Torshovtoppen»).
Andre tunge, faglige instanser var også en tid lokalisert på Torshov, med kompetanse-
senteret som vertskap: Nasjonal enhet for ADHD, Tourettes syndrom og Narkolepsi. Det var svært interessant og givende å sitte i styringsgruppa for denne enheten. Autismeenheten – Nasjonalt kompetansesenter for autisme – hadde også i en periode, lokaler hos oss. Begge disse enhetene ble senere overflyttet til Ullevål Universitetssykehus.
I mange år var Torshov skole også ansvarlig for driften av «Statens to-sommerkurs i spesialpedagogikk». En del av landets spesialpedagoger gjennomførte denne utdanningen. Den ga ett års studiekompetanse – uten at deltakerne måtte søke nevneverdig permisjon fra sine lærerstillinger. I mellomåret sendte de inn oppgavebesvarelser og gjennomførte et internatkurs av en ukes varighet.
Likevel litt «utafor»
I løpet av studieåret 1975/76 gjennomførte 7 studenter fra Statens Spesiallærerskole et ukes-prosjekt. (Jeg var blant disse.) Vi var interesserte i hvordan folk i distriktet vurderte Torshov skole og elevene der. Ca. 130 elever (2.- og 6.-klassetrinnet ved Lilleborg skole) ble intervjuet. Denne lille undersøkelsen viste at intervjuobjektene, som forventet, hadde svært mangelfull kunnskap om spesialskole-elevene. Informasjonen de hadde fått var tilfeldig, og kildene var stort sett med-
elever. Hjemmebesøk hos noen tilfeldig valgte familier viste et like nedslående resultat.
Nå er Torshov skole historie, og man kan være stolt av det institusjonen fikk utrettet, men jeg tenker at særlig ett område kunne vært bedre ivaretatt: Informasjons- og opplysningsvirksomhet fra skolen til lokalbefolkningen. Hvis mennesker på spesialinstitusjoner skal bli akseptert som likeverdige individer, er det helt nødvendig med målrettet arbeid. Isolasjon virker avviksforsterkende, derfor må de to partene få mulighet til å treffes – og til å bli kjent med hverandre.
