Tekst Per Øverland Foto Tove Jacobsen.
Vår kjente forfatterinne Sigrid Undset
var ekte Kristianiajente.
Riktignok var hennes mor dansk, og Sigrid ble født i Kalundborg i 1882, men to år gammel kom hun til Kristiania. Hun vokste opp på flere adresser omkring Stensparken der Fagerborg kirke har stått siden 1903. Fra 1886 til 1890 bodde hun i Lyder Sagens gate 10. Fra den tiden har hennes bok 11 år sin handling. I en liten fortelling som hun gav ut i 1918, ser vi at hun var vel kjent med andre deler av byen slik som Torshov. Det virker som noe typisk for ekte Oslojenter og -gutter at de elsker å gjøre seg kjent med alle deler av byen sin. I 1918 gav Sigrid Undset ut en liten samling på tre fortellinger under tittelen De kloke jomfruer. Ingen av de tre fortellingene har tittelen De kloke jomfruer, men alle er preget av byen og folk som levde der. Der finner vi fortellingen Thjodolf om en liten gutt født utenfor ekteskap. Han blir tatt i pleie av en frue, Helene, som selv har mistet sin lille datter. Frøken Erdahl er tanten til Thjodolfs mor. Hun hadde tatt vare på ham en tid før Helene tar seg av ham.
I Thjodolf finner vi dette tidsbildet fra vår bydel: «Helene gikk fort oppover Vogts gate. Hun kulset litt, etter hun hadde sittet så lenge med yttertøyet på i den hete stuen til frøken Erdahl. Hun gikk i sine egne tanker, og visste ikke at hun sanset gatens og dagens grå surhet som noe kjent – en tante av hennes mor hadde bodd i Thorshaug-gaten, og det var nesten det eneste sted hun hadde hatt å gå hen, den tiden hun tjente i byen.
Frosttåken bet rått og koldt i ansiktet, og det var tungt å gå, for fortauet var glatt og ujevnt. Ute i gaten var sneen kjørt opp til et brunt puddersukker. I den lysløse dag så alle mennesker svarte og byltet ut, når de kom stabbende imot henne; husene, som reiste seg opp i tåken, syntes enda mørkere og skitnere enn de var, og ut av butikkenes frosne ruter lyste det oljet gull, for lampene brente, enda det var midt på dagen. Uten å vite det sanset Helene alle gatens lyd – trikken som kom durende oppfor bakke, den små pinglingen av bjeller på hestene som slet tungt på det leie føret her i stigningen, den kolde og hårde klang av hakker på fortauets issvull, skolebarnas gneldrende stemmer når de strøk forbi henne i flokker.
Hun var innom i en grøntforretning og kjøpte to granbarkranser med små farvede evighetsblomster i. Det skumret allerede, da hun kom til gravlunden. Sideveien tapte seg inn i tåken, hvit, uten et fotspor på snedekket, mellom de to rader rimgrå bjerketrær. Skodden stod som en vegg for og bak, da hun gikk nedover. Hennes grav var den tredje fra den store gule trekassen over monumentet til Solums barn. Helene la sine kranser på den lille hvite haugen, og hun ble stående en stund fremfor den – en smal, svart strek i tåken. Det var liksom hun ikke hadde sørget så forferdelig på Tulla dengangen – for ti år siden.
Det hadde vært så rart og fremmed derinne på stiftelsen – så meget generlig også – hun hadde vantrivdes slik, da hun lå der. Og da hun kom tilbake til hjemmet sitt i Drøbak, så var det nesten som det ikke skulle vært virkelig noe av alt hun hadde opplevd på fødselsstiftelsen – ikke at hun hadde hatt en tulle heller. Det var jo ingen av dem dernede som hadde sett Tulla heller – uten Julius, den første gangen han besøkte henne, og det var dagen etter, da Helene var så dårlig at hun ikke sanset ordentlig. Og andre gangen han kom opp, var Tulla død allerede.»
Så langt Sigrid Undset. Sitatet er fra en utgave fra 1968 med den daværende rettskrivningen. Julius var hennes mann. De hadde bosatt seg i Drøbak da de giftet seg. I sitatet får vi et lite tilbakeblikk på Helenes fortid. Hun og Julius fikk ei jente, Tulla, som ble født på Stiftelsen, eller Fødselsstiftelsen, men som døde der og fikk sin grav på Nordre gravlund. Denne gravlunden ble anlagt på Gjetemyren gård i 1884. Når forfatterinnen skriver om denne stiftelsen, tenker hun nok på den gamle fødselsstiftelsen fra 1818 som lå ved det gamle Rigshospitalet på Hammersborg. Det ble liggende der da Rigshospitalet flyttet til Pilestredet i 1883. Dette gamle rikshospitalet lå der hvor senere regjeringskvartalet med Høyblokka og Y-blokka nå ligger. Jeg husker de gamle, stilrene bygningene som jeg så i 1940-åra.
Først i 1918 ble fødeavdelingen flyttet opp til det nye Rikshospitalet der den fikk en flott bygning ut mot Stensberggata. Da ble den ikke lenger kalt fødselsstiftelse, men fikk navnet Kvinneklinikken. Hos Helene og mannen fikk Thjodolf et godt og trygt hjem inntil hans egentlige mor, Fanny Erdahl, kom og tok ham tilbake til Kristiania. Gutten er ikke sterk og får dårlig stell hos sin biologiske mor som til slutt ber Helene om å ta ham tilbake til seg igjen. Helenes glede over å få gutten tilbake blir ikke langvarig. Thjodolf blir syk og dør tross godt stell.
Selv om Sigrid Undsets fortelling om Thjodolf kom i 1918 så kunne Helenes tur oppover Vogts gate forbi Torhovgata og videre mot Nordre gravlund på Sagene, like gjerne ha vært skrevet i 1930-årene da jeg bodde i Torshovgata 8. Jeg husker de mange hestene som trakk sine tunge lass langs trikkeskinnene. Det var flere hester enn biler på den tiden. Jeg husker det skitne sneslapset i gatene, og ikke mindre den grå skodda eller smogen som så ofte lå over bydelen. Fyring med koks i private boliger og industrirøken gjorde ofte sikten lik null i gatene på Torshov mange ganger i året. Det elektriske lyset hadde for lengst kommet i mine guttedager, men det var beskjedent med lyspærer både inne i butikkene og ute i gatene. Sigrid Undsets fortelling gir nettopp det inntrykk som også sitter i mitt minne fra en slik grå vinterdag.
