Fisk og krokodille
Tekst: Ebba Chocron Vaa
Fisk og krokodille
Endelig! Jeg hadde fulgt med på klokka det siste kvarteret, og nå var den endelig kvart over to. Klasserommet ble fylt med lyder av pulter som ble skjøvet til side, stoler som gnissa mot gulvet når de ble flytta på, og 28 høylytte barnestemmers som snakket i munnen på hverandre. Da vi fikk slippe ut, satt vi opp farten og storma ut av skolebygget. Jeg løp først med Fred og Markus rett bak meg. Det gjaldt å være så rask som mulig etter skolen. Vi ville ikke miste noe som helst av tiden vi hadde nå som vi for første gang kunne dra rett fra skolen uten å gå på AKS først. Vi løp forbi klatrestativet, og en gjeng med 9. klassinger som stod i en stor klynge.
Da jeg hadde kommet ut av porten hørte jeg Markus rope: «Sees!» til meg og Fred. «Sees!» ropte jeg tilbake uten å engang snu meg. Og mens Markus begynte å trave ned mot Mølla, gikk jeg og Fred videre oppover.
Høsten hadde virkelig begynt å komme nå. Oransje blader overalt, både på bakken og i trærne, og en kald bris som pustet meg i nakken. Mamma og pappa hadde begynt å tvinge meg til å gå med jakke utapå genseren. Jeg snakket ikke mye på veien hjem. Men det gjorde ikke noe, for Fred snakket hele tiden. Jeg fikk egentlig ikke med meg så mye av det han sa, men det var likevel fint at han bare pratet. Da vi kom til huset mitt ved elefanten, stoppet vi. «Møtes om 15 da?» spurte han. «Jepp», svarte jeg før Fred løp oppover bakken mot Voldsløkka. Han var så heldig som bodde så nærme Voldsløkka, tenkte jeg mens jeg åpnet døra inn til huset mitt.
Det luktet sterke dufter allerede da jeg kom inn i gangen. «Hallo!» ropte jeg inn fra der jeg stod. «Jeg stikker til Voldsløkka med Markus og Fred», fortsatte jeg imens jeg dro av meg jakka, og la fra meg sekken. «Okei! Vær tilbake til 5 da!» hørte jeg mamma rope tilbake fra kjøkkenet. «Og kan du være så snill og stikke innom Grønnsaksbutikken på veien hjem? Vi trenger fiskesaus til middagen». Det kunne jeg jo gjøre. Jeg byttet sko til joggeskoene og slengte på meg Pumasekken. «Og husk jakke, Leo!» Søren tenkte jeg, mens jeg dro jakka på meg igjen.
Jeg løp opp bakken, forbi Raades hagekafé og forbi Vøyenvollen. Jeg kjente sekken med fotballen riste bakpå ryggen imens jeg løp. Da jeg ble andpusten sluttet jeg å løpe. Jeg gikk så fort jeg klarte uten å miste balansen. Da jeg var over lyskrysset, fortsatte jeg å løpe igjen. På Voldsløkka stod Markus og Fred og ventet på meg. På banen ved siden av spilte noen 8. klassinger med en punktert ball. Det var ganske kaldt, men jeg dro av meg jakka og la den på banen ved siden av sekken. Jeg kom til å bli varm så fort jeg var i bevegelse.
Vi spilte i 2 timer til vi ble helt utslitte. Da la vi oss ned på bakken og så opp. Hvite Disneyskyer dekket den blå himmelen. Sola hadde forsvunnet bak en sånn sky, og vinden fikk bladene på bakken til å reise seg og danse. Innimellom, hvis man ser godt etter, kan man se månen midt på lyse dagen. Jeg lette og lette, men jeg fant ingen måne. Hadde jeg sett den, hadde den nesten vært full. Det var fullmåne for bare to dager siden. «Når må dere hjem?» hørte jeg Markus si, men det kom liksom utenfra. Som om han var veldig langt borte. Jeg forsvant ut av tankene mine og tilbake på fotballbanen med de to vennene mine. «Hvor mye er klokka?» hørte jeg min egen stemme spørre. Jeg så på imens Fred tok opp armen og så på klokka han hadde på håndleddet. «Halv fem», sa han. «Ja, da må jeg hjem», sa jeg. Vi reiste oss, hentet tingene våre og begynte å gå av banen. «Jeg må på grønnsaksbutikken før jeg drar hjem, så du kan bare gå uten meg» sa jeg til Markus. «Gønnsaksbutikken?» spurte Fred. «Ja, Sagene Torg.» Markus nikket. Vi sa «ha det» før han begynte å gå nedover. «Skal ikke du hjem?» spurte jeg Fred som hadde hendene i jakkelommene. «Næææh..kan jeg bli med deg til butikken?»
Vi gikk med raske skritt over grusbanen. Det var så kaldt, og vi ville helst komme oss til butikken så fort som mulig.
Men likevel stoppet vi da vi kom til det store kastanjetreet. Det lå en drøss med kastanjer på bakken, og jeg kunne se at det fortsatt var en del igjen i treet.
Vi begynte å plukke opp så mange kastanjer hendene klarte å holde. Vi plukket i stillhet, og Fred tok altfor mange i hendene, så til slutt falt over halvparten ut igjen. Da prøvde han for andre gang, denne gangen med færre kastanjer i hendene, og da fikk han lempet dem over i sekken. Jeg hadde dyttet en neve oppi min egen sekk. Fornøyd lukket jeg sekken – som nå var blitt bittelitt tyngre – og slang den på ryggen. Jeg visste at jeg var nødt til å kaste dem igjen så fort pappa fikk se de, men jeg ville likevel ha de så lenge det varte. Kastanjene var favorittdelen min med høsten, og ikke Søren om noen skulle stå i veien for at jeg fikk plukke noen. Jeg visste ikke om Freds foreldre kom til å bli irriterte på ham sånn som mine kom til å bli. Hans foreldre var ikke like strenge.
Vi ankom Sagene Torg med røde fingre. Fred ville vente utenfor butikken, så jeg gikk inn alene. Jeg visste hvilken hylle jeg skulle lete på, men jeg hadde aldri kjøpt fiskesaus før. Rich hoisin sauce, sweet and sour sauce, soja sauce… Der! En liten flaske med lilla etikette der det stod fish sauce. Jeg tok den ned og gikk mot kassa. Jeg hadde ikke fått kort enda, men mamma hadde gitt meg en 50-lapp og sagt at det ikke kostet mer enn det. Køen var ganske lang. En mann foran meg hadde gjort storinnkjøp med to hele handlekurver fulle. Det kom til å ta evigheter hvis han skulle betale før meg. Jeg kremtet litt og sparket litt i gulvet med beina. Mannen snudde seg halvveis. Han var en høy skalla mann i 40-50 åra. Han hadde til og med solbriller på, nå i oktober! Jeg smilte til han og holdt den enslige lille flaska med fiskesaus foran meg, mens jeg liksom så uskyldig ut. «Her er jeg med en søt liten flaske, og der er du med de digre kurvene dine. Du skulle ikke latt meg gå først da?» tenkte jeg, mens jeg fortsatt smilte så snilt jeg kunne. Mannen så rart på meg og snudde seg tilbake til kassa. Jeg sukket så høyt at alle i køen snudde seg mot meg. Kinnene mine ble sprutrøde, og jeg så ned.
Fred stod fortsatt utenfor da jeg omsider kom ut av butikken. Han begynte å prate i vei om en eller annen han hadde sett mens jeg var inne i butikken, og akkurat som tidligere på dagen hørte jeg på mens vi gikk nedover gaten. Han hoppet og spratt og var i godt humør. Han er nesten alltid i godt humør, det er det jeg liker med Fred. Og har han en dårlig dag, passer han alltid på å forklare situasjonen etterpå. «Hvor mye er klokka, Fred?» avbrøt jeg han i en eller annen setning om en krokodille på YouTube. «Ti over fem», sa han likegyldig. «Åh, søren! Jeg kommer til å bli sein!» sa jeg og begynte å løpe. «Er det et problem?» sa Fred som også hadde begynt å løpe, og løp til og med forbi meg. «Ja, fordi mamma og pappa kommer til å bli sure», peste jeg. «Å?» svarte Fred med en slags forundret tone, som om han fortsatt ikke skjønte hvorfor det var et problem.
Vi kom til det lille huset mitt, der jeg reiv opp døra og ropte «hallo!» Mamma kom inn i gangen. «Du er sein» sa hun. Hun så streng ut, men ikke så veldig sur. «Unnskyld! Det tok så lang tid inne på butikken», sa jeg og rakte henne flaska med fiskesaus. Pannerynken hennes forsvant, og da oppdaget hun også at Fred stod i døra rett bak meg. «Åh, hei Fred», smilte hun. Han smilte tilbake. «Sees på mandag», sa jeg til Fred. Han nikket og begynte å gå videre nedover. «Hvor skal han?» spurte mamma, som så etter han. «Veit ikke», sa jeg. «Skal han ikke hjem?», spurte hun, som visste at blokken han bodde i ikke var den veien. «Jeg tror ikke det er noen hjemme hos han» svarte jeg. Mamma hadde ett eller annet i utrykket sitt, men jeg klarte ikke å plassere det helt. Rynken i pannen var tilbake, men ikke på den sure måten. Den var mer engstelig eller bekymret. Jeg skvatt nesten da jeg hørte henne rope: «vil du spise hos oss?», etter Fred. Han snudde seg, og smilte. «Klart det», sa han og kom sprettende tilbake. Han gikk inn igjennom døra og slengte av seg jakka og sekken som om han skulle vært hjemme hos seg selv. Mamma skyndte seg å lukke ytterdøra, noe jeg var takknemlig for, for det begynte nesten å bli kaldt inne også.
Arrangører: Sagene Torshov Historielag og Arbeidermuseet/Oslo Museum
Takk til våre sponsorer:
